Marianne kom ut som lesbisk som 54-åring, men historien hennes er ikke den klassiske ut-av-skapet-fortellingen. For det var ikke noe å skjule i noe skap. Først nå i nyere tid har det ved å gå opp for oss at seksualitet er noe som kan forandre seg med alderen.
Marianne har aldri følt seg særlig fager eller feminin. Heller ikke da hun var liten. På et gammelt klassebilde hvor hun sitter ved siden av barndomsvenninnen sin, som hun selv beskriver som klassens vakreste jente, kan man se at hun ikke er feminin. Det er nesten seksti år siden. Dengang det var rart at noen jenter helst ville gå med bukser.
I dag er Marianne 66 år gammel og hun har aldri hatt det bedre med seg selv. Det er det mange grunner til. Den roen som innfinner seg med alderen, til å gjøre det man har lyst til, selvsikkerheten og selvinnsikten. Men en av de viktigste grunnene heter Eva.
Etter fire langvarige forhold til menn og en livslang selvoppfattelse som heteroseksuell forelsket Marianne seg som 54-årig i en kvinne. En kvinne som var ni år eldre, og som før hun ble Mariannes kjæreste var hennes beste venninne.
«Jeg har aldri vært sammen med noen – kvinne eller mann – som i den graden elsker meg fullstendig uten forbehold.»
I dag lever Marianne lesbisk.
Born this way?
De fleste historiene om folk som blir homoseksuelle sent i livet handler om å komme ut av skapet. Underforstått er finnes det da et skap, man kommer ut av. Ofte tenker man på et «falskt» liv, hvor skaphomoen lever på en løgn og kanskje til og med lyver for seg selv, og et «ekte» liv, hvor vedkommendes «sanne» seksualitet endelig slipper frem og blomstrer.
Først nå begynner vi å våkne opp til erkjennelsen av at det med en mer flytende og foranderlige seksualitet ikke utelukkende er en politisk lek som lekes i storbyens homsemiljøer, men at det er en erfart virkelighet for en lang rekke mennesker. Særlig for kvinner sent i livet.
De siste to tiår har forskningen begynt å interessere seg mer for seksualitetens foranderlighet og har spesifikt gjennomført flere studier fokusert på kvinners seksualitet. Disse tyder på at kvinners seksualitet er langt mindre fast og uforanderlig enn man tidligere er gått ut fra.
Lisa Diamond som er førsteamanuensis i psykologi og kjønnsstudier ved University of Utah har i en studie fra 2008 fulgt 79 kvinner i en periode på ti år for å notere eventuelle seksuelle identitetsskift. Annethvert år registrerte Diamond om kvinnene beskrev seg selv som heteroseksuelle, lesbiske, biseksuelle eller en fjerde kategori etter eget valg.
Hver gang endret 20-30 prosent deres seksuelle selvbeskrivelse, og i løpet av hele studiens løpetid plasserte omkring 70 prosent seg i en annen kategori enn den de opprinnelig startet med. Det fikk Diamond til å konkludere at den kvinnelige seksualiteten er langt mer fleksibel og foranderlig, og at kvinnelig biseksualitet (i alle dens mangfoldige utforminger og realiseringer) er langt mer utbredt enn hittil antatt.
Jeg liker også menn
Marianne er et eksempel på nettopp det. Etter at hun møtte sin nåværende kone Eva har hun sett innover og sett tilbake på livet sitt. Tiltrekningen til kvinner var den der alltid eller oppsto den etter hvert? Var den sterke fascinasjonen av en kvinnelig lærer på ergoterapeutskolen i Mariannes ungdom i virkeligheten en forelskelse?
» Det kom ikke noe ut av det, og jeg gjorde heller ikke noe mer med det, men jeg synes det var spennende. Når jeg tenker tilbake har jeg alltid hatt lyst til å være tett på kvinner, å ha det der jentenære samværet, men jeg husker samtidig også at jeg har tenkt, » Jammen, jeg liker jo også menn».
» I ettertid kan jeg se at jeg har vært nysgjerrig. Jeg har alltid sett alt som ble sendt på tv angående homoseksualitet, men uten overhodet å vurdere at det var noe mer enn det. Det var heller ikke slik at jeg tenkte at det kunne jeg tenkt meg å prøve.
Alt det kom først senere. Marianne undertrykket ikke den siden av seg selv, føler hun. Hun vurderte bare aldri for alvor at hun kunne være noe annet enn heteroseksuell. Hun hadde jo falt for mennene sine.
Vennskap først
Marianne er født i 1950 og vokst opp i det hun selv kaller en helt vanlig familie med en mor som var skredder og en far som var regnskapsfører. Farens store drøm for jenta sin var at hun skulle oppleve den største tryggheten livet kunne gi, nemlig å bli bankansatt.
Men Marianne selv ville være ergoterapeut, og som 19-årig flyttet hun hjemmefra sammen med kjæresten sin Peter, som hun hadde kjent siden hun var 16 år. Det være ikke et forhold basert på den helt store altfortærende pasjonen, men på trygghet og tett vennskap.
«Vi hadde et svært uproblematisk forhold til hverandre, men kanskje også litt kjedelig. Slike forhold som lett kan dø ut. Jeg var klar over at vi ikke skulle være sammen resten av livet, men det var han som tok det endelige skrittet.»
Det er den klassiske historien, forteller Marianne. Manenn hennes var advokat på et stort, fint advokatkontor i Oslo, og der var det en sekretær som slo klørne i ham.
«Gudskjelov for det, tenker jeg i dag.»
Marianne møtte sin kone, den ni årene eldre Eva i et orkester. Eva spilte fiolin, Marianne trekkspill. Som nyforelsket 54-årig måtte hun spørre seg selv, hadde tiltrekningen til kvinner vært der hele tiden?
Pasjon eller trygghet
Begjæret og den pasjonen Marianne savnet i sitt første ekteskap fikk hun i sitt neste forhold som varte seks år og resulterte i et barn. En gutt som i dag er en voksen mann med egne barn, som betyr mye i Mariannes liv. Det har generelt vært slik, kan hun se nå at det hun manglet i det ene forholdet, det søkte hun og fikk for det meste også i det neste.
Hun har både opplevd å kjede seg, føle seg seksuelt og romantisk understimulert og usynlig i forholdene sine, og hun har opplevd å bli sett og begjært som kvinne. Hun har vært trygg – også altfor trygg – og hun har opplevd utrygghet, spenning og sjalusi. Men aldri i det riktige blandingsforholdet.
«På en måte har jeg alltid sagt til meg selv at det jeg ikke fikk kanskje heller ikke var det viktigste i hele verden. Men det blir jo uutholdelig, hvis gnisten ikke er der. Det ble det i hvert fall for meg. Fornemmelsen av ikke å bli verdsatt som kvinne er den verste. Den er vanskelig å håndtere. «
Ingen av de fire lange heteroseksuelle forholdene Marianne hadde har gitt den absolutt riktige balansen mellom det spennende, det erotiske, det anerkjennende og det trygge.
«Jeg har nok tenkt at det var for mye å forlange å finne alt i en person.»
Personen Eva
Da Marianne forelsket seg i Eva var hun klar til å stå frem og bekjenne kjærligheten sin til verden med det samme. Men Eva ville holde det hemmelig. I hvert fall i begynnelsen. Hun ville være sikker på at Marianne virkelig mente det, så i et halvt års tid holdt de forholdet hemmelig. Det er tolv år siden.
I motsetning til Marianne som sto frem som homofil og opplevde svært få negative reaksjoner fikk Evas seksualitet tidlig negative konsekvenser da hun som ung praktisk talt ble fordrevet fra hjembyen sin.Hun fikk høre at hvis ikke hun forsvant så ville de sladre til presten, som var faren hennes. Så hun flyktet i nattens mulm og mørke til Oslo. Og så gikk hun inn på Det Deichmanske bibliotek og slo opp hva det vil si å være homoseksuell.
Selv om det bare er ni år imellom de to føler Marianne nesten at Eva tilhører en annen generasjon når det gjelder hvordan homoseksualitet har blitt oppfattet. På relativt få år har det skjedd så mye, og ingen i den lille byen hvor de bor sammen i dag kunne finne på å løfte et øyenbryn over byens lesbiske par.
«Da jeg valgte å si at nå er det det jeg skal og det jeg har lyst til, så har jeg ikke vært flau over det på noen måte. Tvert imot. Jeg er av den overbevisningen at man skal være helt åpen med det, og det har jeg vært, siden jeg sto frem. «
Trekkspill og fiolin
Som så mange ganger før i Mariannes liv kom vennskapet før den romantiske relasjonen. De to kvinnene møtte hverandre i et orkester.
«Jeg spiller trekkspill og Eva spiller fiolin. Den gang spilte vi litt jazz og taffelmusikk. Det var ikke superspennende, men det gode var jo at jeg traff Eva.»
På det tidspunktet befant Marianne seg i et meget dårlig forhold til en mann som var sykelig sjalu, og som hun hadde problemer med å få ut av livet sitt igjen. Hun hadde gått fra sin forrige mann, hadde knust tryggheten hans og slepte rundt på en masse dårlig samvittighet. Derfor tror hun selv at hun lot feil mann komme tett henne på og flytte inn hos henne.
Ut med ham, inn med Eva.
«Vi ringte hverandre sikkert 100 ganger om dagen. Og når man så nær en person så er det ikke nok å bare snakke, da vil man også ha dem tett på seg. Slik hadde vi det med hverandre.»
Slik har de det fortsatt. Det var noe som helt falt på plass. Om det er fordi Eva er kvinne, eller fordi Eva er Eva kan ikke Marianne si sikkert. Hun vet bare at et kjærlighetsliv med en kvinne gir mer mening for henne i dag.
«Jeg tror at man også kan ha det slik med en mann. Jeg har bare ikke hatt det. Jeg har alltid hatt en slik, en «ikke-godt-nok» fornemmelse. Enten var det jeg som ikke var god nok eller de som ikke var gode nok. Det har aldri vært den helt store symbiosen. Hvis den symbiosen man kan ha med en kvinne kombineres med friheten til ikke å føle seg bundet på hender og føtter så er det ideelt for meg.»
«Jeg innbiller meg at nærheten med en kvinne er annerledes. For meg er det en mer myk form for seksualitet, som er vennligere. Slik er det for meg, men slik trenger det ikke være for alle. Som lesbisk kan man jo også like SM, og hva det nå heter alt sammen.»
Ikke 100 prosent lesbisk
Når hun sitter og ser på livsforløpet sitt i dag så tenker Marianne at hun nok alltid har vært biseksuell i en eller annen grad. Likevel definerer hun seg ikke som biseksuell, men som lesbisk, fordi det er slik hun lever nå.
«Jeg tror at de som lever det ut så sent, slik jeg har gjort, de er ikke hundre prosent lesbiske. Altså, jeg er ikke bare lesbisk. Men jeg er veldig glad for å være lesbisk. Jeg har aldri følt meg så veltilpasset som jeg er nå. Jeg kan selvfølgelig ikke utelukke at jeg kan finne en mann hvis Eva og jeg gikk fra hverandre, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror at jeg har funnet meg til rette med min lesbiske side. Det er ikke Evas skyld, men det at jeg er sammen med henne har gjort noe med mitt indre på en eller annen måte. «
«Jeg ser ikke menn som attraktive på samme måte,som jeg gjorde før. Hvis jeg overhodet ser på noen, er det mer på kvinner.»
Mariannes følelse av at seksualiteten hennes har forandret seg stemmer overens med en kvalitativ intervjuundersøkelse som forskeren Christan Moran fra Southern Connecticut University foretok i 2008. Her intervjuet Christan Moran kvinner over 30 som alle plutselig hadde opplevd å bli tiltrukket av kvinner mens de var gift med menn.
Undersøkelsen etterlot henne med et klart inntrykk av at det for mange av kvinnene ikke er snakk om at de alltid har vært homo- eller biseksuelle, men at det skjer en seksuell forandring.
Aldri følt seg så feminin som nå
At seksualiteten kan forandre seg hele livet kan ikke forveksles med at seksualitet er et fritt valg, mener kjønnsforskeren Lisa Diamond, som sier at alle de kvinnene som medvirket i undersøkelsen hennes opplevde forandringene som utenfor deres kontroll. Det med at det må være et element av vilje eller valg når et menneske skifter seksualitet sent i livet er noe vi bare tror.
«Jeg tror at mange heteroseksuelle tenker at de kvinnene som blir lesbiske senere i livet velger det fordi de ikke kan få tak i en mann», sier Marianne.
«Den fordommen tror jeg i høy grad eksisterer. Særlig menn tenker slik, tror jeg. Hvis man ikke kan forstå det, så kan man lett tenke om en kvinne som meg at hun ble lesbisk fordi hun ikke kan finne seg en mann å være sammen med».
Paradoksalt nok har Marianne aldri følt seg så feminin som hun føler seg sammen med Eva. Følelsen av ikke å være den vakre samt den nagende usikkerheten på sin egen kvinnelighet som har eksistert i bakhodet har hun kunnet slippe. Kanskje det henger sammen med at det gjelder andre, uskrevne regler for lesbiske – at ungdom og skjønnhet ikke har så høy kurs i det lesbiske miljøet, og i hvert fall langt fra er det viktigste. Det betyr mye, sier Marianne som heller vil bli gammel med en kvinne.
«Det handler om trygghet. Man trenger ikke være bekymret for å bli gammel. Skjønnheten hos eldre kan være veldig vakker.»
Og så handler det kanskje bare om å finne kjærligheten hos den riktige personen, mann eller kvinne.
