En 60 år gammel homofil næringslivsleder forteller i intervju.
Hvilken utvikling har det vært i forhold til å være homoseksuell siden du var ung?
«Da jeg var ung, reklamerte jeg ikke med at jeg var homoseksuell. Det er alltid vanskelig å skulle si til foreldrene sine at man er homofil eller lesbisk, men det ikke på samme måte i dag som i tidligere tider. Den gang prøvde man å skjule det mye mer enn man gjør i dag. Og jeg har alltid vært åpen på arbeidsplassen min og overfor gode venner, men tidligere ikke i offentligheten.»
- Først da jeg gikk inn i lokalpolitikken var tiden inne, da sa jeg: «Her er mann min, vi lever sammen og vi er som alle andre.» Det fikk jeg mye sympati for, blant annet fordi andre kan ha behov for rollemodeller. Tidligere gikk vi ofte på premierer, men ankom aldri sammen fordi vi ikke syntes forholdet våre angikk andre. I dag går vi sammen. Ikke hånd i hånd, det er vi litt for gammeldagse til, men vi kan gi hverandre et klem offentlig.
Hvordan var omverdenens syn på homoseksuelle, den gangen du selv ble bevisst på seksualiteten din?
- På 1960-tallet var det jo både for og imot, men det var for det meste noe man skulle la være å fortelle for mye om. Det var ikke noe som ble sympatisert med. Man valgte mer å tie rundt det, enn man gjør i dag. Det er ikke lengre et tabu å være homoseksuell, slik jeg ser det.
Hvordan var det for dine nærmeste at du sto frem som homofil?
- Jeg var 23 år, og det var vanskelig. Men det var nødvendig for meg, for ellers måtte jeg gå rundt og lyve. Reaksjonene var positive, kanskje fordi jeg var veldig åpen om det. Eller også oppfattet jeg mest de positive sidene og ikke de negative. Jeg følte en stor lettelse ved å være helt åpen og ærlig rundt det.
Hvordan reagerte foreldrene dine?
- Moren min aksepterte det, og det gjorde faren min også. Men alikevel ikke. Han ville gjerne ha hatt en kjernefamilie med barnebarn og slikt, og der måtte jeg skuffe ham. Men senere i livet aksepterte han dem jeg levde sammen med.
Hva tenker du om at offentlige organisasjoner pynter bygningene sine med enorme regnbueflagg i anledning av homoparader?
- Jeg tenker at vi lever i 2016, og det har både firmaer og politiske organisasjoner funnet ut. Jeg synes vi har kommet langt når man henger opp regnbueflagget som er et symbol på menneskelighet og romslighet. Å flagge er en kraftig positiv manifestasjon som er med på å gjøre livet lettere for mange mennesker, og det er med på å bekrefte at vi har kommet inn i en tidsalder hvor de fleste mener at det skal være plass til oss alle sammen. At store firmaer og organisasjoner bakker det opp er en seier for meg. Jeg har personlig vært med på å kjempe hardt for homoseksuelle rettigheter for blant annet å kunne gifte seg i kirken.
Kan promotering av regnbueflagget bli for mye, og for kalkulert?
- Det synes ikke jeg. Man kan bare føle seg tilfreds med at det har blitt en større sympati for homofile. Jo flere som bakker opp om det, jo sterkere står vi alle sammen som mennesker.
Kan man forestille seg at homoparaden kan bli for kommersiell?
- Nei. Som jeg ser det har den faktisk utviklet seg til å bli mer politisk. Man gjør mye for at det ikke bare skal være en grisefest i masse farger, den handler også om å snakke rettigheter. Naturligvis kan alt bli for mye innimellom, men jeg tror man kan holde stilen slik at folk morer seg, mens det samtidig ligger et alvorlig budskap bak.
Hvilke kamper er det fremdeles som skal kjempes?
- Vi skal kjempe for å opprettholde rettighetene våre og for at det ikke skal bli sett ned på homoseksuelle. I noen land skjer det for eksempel overfall fordi det finnes noen grupperinger som ikke liker homoseksuelle.
Hvor er det beste stedet å reise hen hvis man er homofil?
- Jeg har alltid reist til alle slags feriemål og ikke etter hvor det er best for homoseksuelle. Men det er land som Russland, og noen land i Afrika jeg unngår fordi de har dødsstraff for homoseksualitet. Ett av de beste landene er nok USA, men jeg synes også det har blitt alment akseptert å være homoseksuell de fleste stedene i Europa, i motsetning til tidligere. For eksempel har Sør-Frankrike, Hellas og Spania fulgt med i tiden.
Hva gir deg håp?
- Det gir meg håp når vi tenker på andre enn oss selv. Når det skjer ting i verden, kriger, terror og slikt, er det opplevelsen min at vanlige nordmenn stiller opp mer enn vi har gjort før, for å gjøre en ekstra innsats.
Hvilken sang burde alle høre?
- Det må være enten «What a Wonderful World» eller «Here Comes The Sun.» De treffer noe godt og positivt i mennesker.
Mer: Det er ikke lengre tabu å være homoseksuell
I dagens samfunn er aksepten for homoseksualitet større enn tidligere. Dette skyldes mange faktorer, som inkluderer endringer i gjenkjennelse av menneskerettighetene.
Viktige bidrag til denne endringen inkluderer innflytelsen av populærkultur og økt eksponering for LGBTQ+-samfunnet. Stemmen til de som tidligere ble marginalisert, blir nå hørt høyere.
Kjendiser og kjente offentlige personer står trygt frem og viser styrke i sin homoseksualitet. Deres bidrag til normaliseringen og aksepten av homoseksualitet er stor.
Også, lover og rettigheter har utviklet seg betydelig og tillater nå ekteskap mellom personer av samme kjønn. Dette representerer et betydelig skritt fremover i forståelsen og aksepten av homoseksualitet.
Samlet sett er det en økende global trend mot aksept og likestilling uavhengig av seksuell orientering.
